CAROLINE CAT HOLMSKAU - Nei vettu hva!

Caroline presenterer....  
5 idretter jeg ikke klarer og like. 
(Jeg DRITER i det, jeg kan være negativ om jeg vil. Min blogg!)
Først og fremst, alle kan like hva de vil, og jeg dømmer ingen. Smaken er som baken osv.
..

Eller, nei. Vet dere hva, GLEM DET. Jeg klarer ikke og forstå hva dere liker med disse idrettene.
Seriøst, hva er det enkelte sliter med?
Jeg har mye på lager, men for at det ikke skal bli for langt, begynner jeg med disse fem -  velkjente idiot-idrettene.    

Innebandy
Som hockey for homofile. Liten bane, lite mål, null spenning og EKSTREMT mye high five. Jeg mener, TULLER du? Spilletiden kunne vært halvert om spillerne sluttet med 15 minutters jubling og kosing etter hvert eneste mål. Når det gjerne scores 1165 mål på en kamp blir det uutholdelig å være publikum. Dessverre er jeg hardt rammet av denne idiotsporten, da kjæresten henger i mål på Fredrikstadlaget. Han har fått mye skryt for å være norges beste keeper, hvilket jeg personlig ser på en like stor prestasjon som å bære ut søpla. Herregud, hvor vanskelig kan det være å dekke et 10x20 stort nettingmål og fange baller på 20 gram?

  BOB
Haha det er det dummeste. Her om dagen så jeg på en repotasje om en trener for det svenske bob-laget eller noe. Han snakket om at "Ja, nå har vi trent superhardt for å forberede oss til OL" Jeg lo så jeg datt ut av sofaen og fikk magekrampe. Hallo, du snakker om AKING.
Ikke drit deg ut.
Det er ikke noe å trene for. Man skal bare ligge på en kjelke og la den skli ned en bane, alt går av seg selv. Haha. TAPER. Når de i tillegg fant ut at de skulle ligge to og to så måtte jeg bare gå og legge meg. Seriøst. Mener de det? Er det kødd? Jeg gir opp.  

Skøyteløp
Mange idretter blir ødelagt når de blir praktisert i for lang tid. Utdøverne er så perfektsjonerte at det finnes ikke den minste antydning til action, alle går omtrent NØYAKTIG likt og med samme teknikk. Roboter. Uintressant, og alt for få skader. Man aner jo ikke om det er den samme som går igjen og igjen eller om det er en ny utdøver.
UMULIG Å SE FORSKJELL.

Skiskyting
Ski... og skyting.
Hæh!? Ski OG skyting?
Herregud, hva hadde oppfinneren av dette røyka? Du kan ikke KOMBINERE de to tingene!? Hva TENKTE han på, han som fant på denne idiotiske sporten? Det er jo ikke mulig å følge med på! "Eyy, der skøt han. Eeeey, der løp han! Eeey der kjørte han!" I alle dager. Hva for en amøbe kom med denne ideen, og hvem oppfordret ham til å gjennomføre den? DÅRLIG IDÈ ville jeg sagt. "Ja, jeg liker å trene sprang med hesten min, da. Men jeg syntes det er deilig å spise sjokolade og drikke kaffe også. Litt synd at jeg må velge mellom de to tingene. Hva om jeg starter en sport som handler om å spise flest mulig sjokolader mens du rir en sprangbane, samtidig som du passer på å ha en kopp kokende kaffe i balanse for å ikke brannskade hesten? JA, DET GJØR VI!!!" Nei, det gjør vi ikke.  



Fotball
Vet dere hva, jeg gidder ikke begynne på det engang. Jeg GLEDER meg til den dagen alle guttene på banen bare stopper opp, ALLE SAMTIDIG og spør hverandre: "Gutter... Hva er det vi egentlig driver med nå?" Helst må det skje under en Champions Leauge finale eller noe. Helst må det gå opp for alle sammen bortsett fra de på tribunen. Så kan f.eks Ronaldo eller en eller annen stå midt på banen som tatt ut i fra et "moment" i en amerikansk High-school film og snakke til alle i publikum med innlevelse og oppriktig overbevisningsevne. "Dere... Jeg har vært med på dette noen år nå... Jeg har svettet, løpt og fordypt meg i denne sporten...
Men alvorlig talt... Det gir jo ingen mening? Vi må ta oss sammen og tenke gjennom hva vi egentlig bruker livet vårt på. Det er en lærball. Vi er mennesker. Vi sliter. La oss ta hverandre i hendene og lukke øynene og tenke på noe annet vi kan finne på. Dette er bare dumt."

Hadde det ikke vært for at jeg har dreti meg ut med å skryte av at kjæresten min ikke leser bloggen min og at jeg kan skrive hva jeg vil om han, hadde jeg i dag blogget om følgende.
- Hvordan vedkomne blir til en pitbull i alkoholpåvirket tilstand, og jeg vurderer å anskaffe bur på en tralle jeg kan ha ham i, evt. kvelerhalsbånd og tre oversized orker som kan holde ham igjen.
- Hvor lei meg jeg er for at han NEKTER å la meg få kattunge som kan henge i gardinene og tisse på teppet.
- At jeg egentlig syntes hele fyren er en dust og jeg bare er sammen med ham for å ha et sted å bo. Nei nå bare tulla jeg. Han er fantastisk.

Men saken er jo den at han brått leser bloggen min.
Jeg som trodde han ikke kunne lese.

Så i dag tenkte jeg at jeg skulle blogge om idretter som får meg til å le og vri meg i flauhet fordi de er så PATETISKE.

Men så tenkte jeg at det har vært alvorlig mye negativitet på bloggen min i det siste, så jeg får heller skrive om noe som er bra.

For eksempel bilen min.



Den er superpen og har masse knapper jeg kan trykke på.
Nesten flymaskin. Tehe.

Forøvrig en Mazda 6 2010 modell som jeg fikk med 0 på kilometertelleren. Det var fun. Dessutten fikk jeg velge ut alt av interiør osv selv, og fikk den akkurat slik jeg ville ha den. Med masse bass og ikke skinn. Fine bilen min.

Ja, jeg prøver å være maksimalt positiv. Men det er jo ikke en Mustang. Praktisk, men ikke like mye bråk og drag.

Fin, hæ?

I det siste har jeg tenkt en del tilbake på tiden på ungdomsskolen.
Jeg minnes stort sett bare krangling og urettferdig behandling, et behov for å "ta igjen" og få utløp for frustrasjonen som bygde seg opp i en ung, forvirret sjel.

Jeg minnes kranglete lærere som ikke engang gav deg en sjangse, de hadde allerede på læreverelset fått vite at du var en dust.
Jeg minnes behovet for å utagere og gå i mot systemet som ikke var bygd opp for den enkelte sjel, men snarere et klasseromsamfunn hvor det kun var gjennomsnittseleven som ble tatt hensyn til.
Utstikkerne - enten den ene eller andre veien - ble fra dag èn smellt i bakken og holdt nede ved kraft.

For meg begynte det dårlig, og gikk bare rett til helvete.
Ikke bare for meg, men også min "Partner in crime". Jeg vil ikke sensurere noe, hele historien skal frem. Fordi den kan gjøre en forskjell.

Jeg og min kjære venninne Madelen Lindgren. Vi var idioter.

Jeg og min bestevenninne var to hender i en ræv.
Jeg kan trygt si vi oppførte oss som to methamfetamin infiserte drittunger som ikke visste forskjell på opp og ned. Vi var totalt apekatter, med et mål for øyet: Å skape mest mulig helvete.

Det dreide seg om alt i fra herværk til krangling og intriger. Vi var ikke som de typiske jentene som baksnakket og hvisket. Vi brølte. Gjerne rett opp i ansiktet til de det dreide seg om. Vi satt bakerst i klasserommet og kommenterte høylytt medelever eller lærere med de værst tenkelige adjektivene du kan forestille deg.

Vi drakk på klasseturene og gjorde ondskapsfulle "Practical jokes" på andre på skolen. Vi herjet som om vi var terrorister som hadde kapret et fly.

Ja, vi var rett og slett slemme. Mot alle.
Barnslige, onde og en "gi faen holdning" som overgikk de fleste. Så lenge vi var underholdt så vi det som greit. Vi hatet systemet vi var satt inn i, vi hatet måten ting ble håndert på. Så vi gikk i mot det.


Men her kommer det essensielle spørsmålet: Hvordan taklet skolen dette?

Ble det satt tiltak som gravde etter grunnen for problemene? Var det noen som spurte hvordan vi hadde det, og hvorfor vi oppførte oss som vi gjorde? Ble det noengang tatt tak i på en måte som kom til fordel for OSS?

Nei.

Fra dag èn møtte vi motstand. Motstand på nivå med den man bruker for å forkjempe skadedyr.
La meg nevne noen sitater.
"Dere kommer aldri til å bli noe som helst her i livet"
"Jævla drittunger, lær dere folkeskikk"
"Om dere ikke tar dere GODT sammen og oppfører dere som normale elever kommer dere til å bli sendt til Pynten (spesialskole, Caroline adm.) og der kan dere forvente lærere som IKKE er like snille som oss."
"Kom dere ut av klasserommet mitt, sett en overdose eller lek på togskinnene, jeg gir faen, men jeg orker ikke ha dere her."
"Foreldrene deres må hate dere"
"Du tror du er noe, bare fordi du kommer fra den familien du gjør. Her nytter det ikke å vifte med pengebunken for å slippe unna!"

And so on.

Ja, jeg forstår at det renner over for folk som må takle to møkkaunger som ikke klarer å oppføre seg. Jeg har fullstendig forståelse for at det kan komme noen uheldige gloser her og der. Bare det hadde blitt gjort noe MER enn det.

Vi ble uvenner med skolen, og var på nære nippet til å melde oss helt ut av alt.





Værre var det når det kjentes ut som det bare var oss to som opplevde all denne motstanden. Det var jo ikke bare vi som slet.

Jeg husker et par gutter på skolen som hadde samme problem som oss. De var også apekatter, de oppførte seg som oss, i tillegg til litt slossing her og der. Hva ble gjort for de?

ALT.

Og hvorfor? Fordi de hadde ADHD. Fordi de er gutter. Fordi gutter har lov til å være bråkmakere, og SPESIELT om de har diagnosen ADHD. Om Madelen ikke har ADHD, så er det INGEN som har ADHD. Men fordi hun er jente, ble det aldri nevnt. Det ble aldri gjort noe med. Ingen tiltak, ingen oppfølging. Ingen HJELP.

Kun motstand.

Vi har i ettertid snakket mye om dette. Vi er jo voksne nå, vi oppfører oss ikke slik lenger. Begge sluttet på skolen tidlig, og begynte å jobbe. Vi har begge gjort det DRITBRA i jobbene våre. Vi har stått på mer enn andre i vår vennekrets, vi har oppnådd bra lønn, gode tilbakemeldinger fra arbeidsgivere og generelt noe jeg vil betegne som suksess i arbeidslivet.

Selv gikk jeg også ut med gode karakterer i fagene fra ungdomsskolen, men jeg tror de kunne vært enda bedre om det ikke var for all negativiteten knyttet til meg som person.

Jeg VET jeg er faglig sterk, jeg VET jeg kan. Jeg VET jeg kunne gjort det så mye bedre, hadde det ikke vært for at jeg møtte så forferdelig mye motstand. Selv når jeg prøvde å ta meg sammen var det aldri bra nok. De fant alltid noe negativt, UANSETT. "Ok, så fikk du sekser på prøven din, men du kalte medeleven din for et rottetryne, det aksepterer vi ikke."

Jeg og Madelen har kommet frem til en teori om at vi ER ikke talentløse avskum, slik vi hele tiden ble fortalt på ungdomsskolen. Vi er like bra som alle andre - men vi kom litt skjevt ut. I det voksne liv ligger det i underbevisstheten at vi skal BEVISE for oss selv og omverdenen at vi KAN. Vi KAN bare vi blir tillatt det.





Det var slik det slo ut for oss. Sånn sett er det jo i grunnen greit, minus mangel på utdannelse.
Men for mange andre gikk det kanskje ikke slik.

Det gjør meg trist å tenke på hvor ille det kunne gått. Og hvor ille det går for noen.

I løpet av skoletiden, alle de lærerene jeg møtte, alle jeg møtte motstand fra, er det kun EN av de jeg kan gi kreditt for måten ting ble taklet på. Og til ham skylder jeg ufattelig mye.

Verdens beste lærer, som så forbi alt det som var feil og fokuserte på det som var bra. Han som løftet meg opp og oppmuntret det positive. Takket være ham gikk ikke det hele rett vest.
Han holdt meg på skolen, ved å fortelle meg at jeg var bra, at jeg kunne om jeg ville. Han likte ikke måten jeg oppførte meg på, men i det minste klarte han å snakke om det med meg på en ordentlig måte. Jeg husker han tok tak i konflikter, i enerom. Han spurte meg om det var noe galt, om det var noe han kunne gjøre. Han gav meg en klapp på skuldren og sa jeg var bedre enn det. Han oppmuntret meg til å fokusere på hva jeg var god til, hvilket var skrivingen min. Han fikk meg til å brenne så utrolig mye mer for timene han underviste. Han engasjerte meg, han fulgte meg opp, og han sørget for at jeg holdt fokuset på skolearbeidet og ikke faenskap.
Takket være Morten ble jeg så glad i skrivingen min at det tok opp så store deler av skoletiden at jeg glemte alt det negative. For en stund i alle fall. Hadde det ikke vært for at resten av systemet var så bakpå, hadde jeg kanskje blitt "reddet". Morten gjorde alt han kunne gjøre, og for det skylder jeg ham utrolig mye. Hadde bare flere lærere vært som han.. Da hadde hele skolen vært fantastisk.

Men for resten av lærerteamet og opplegget på Haugeåsen Ungdomsskole: Jeg håper dere en dag forstår at det er ikke i nærheten av på måten ting er blitt gjort på man EGENTLIG bør gjøre det. Ikke engang en brøkdel i nærheten. Opplegget dere kjørte i årene jeg var der SUGER og jeg har lyst til å LE når jeg tenker på hvor talentløst det egentlig er.

Faktisk har møkkaårene ved denne møkkaskolen gitt meg lysten til å selv bli lærer og gjøre ting slik JEG mener det burde gjøres. Jeg har lyst til å møte ungdommer som er der jeg var, og fortelle dem at de er bra nok, de kan og de har alle muligheter. De må ALDRI la en eller tjue lærere fortelle dem noe annet.

For meg og Madelen vil vi alltid huske tiden på ungsomsskolen som tiden hvor vi var opp-ned-ut-av-oss-selv forvirret, tiden vi dret oss ordentlig ut, og tiden vi lærte så mye av. Men dessverre måtte vi lære det på den harde måten.

Til dere som har tatt dere tid til å lese hele innlegget: Tusen takk for oppmerksomheten.

Til dere som fremdeles er i skolen: Hold ut og stå på. Ikke la noen knekke dere.
Til dere som har opplevd liknende: Ta dere tid til å legge igjen en kommentar/send meg en mail.

Sammen kan vi kanskje gjøre en forskjell.

Det er bare en av de dagene, hvor alt blir litt feil.
Først ser jeg den fantastiske filmen "Avatar" - som forøvrig er den beste filmen jeg har sett hittil i livet mitt - jeg blir litt deprimert av å tenke på at det hele er sci-fi. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til koblingen til det som skjer i Irak og Afghanistan, jeg kunne ikke unngå å bli enda mer sint på hvordan vi mennesker ødelegger verden vår.
Etterpå så jeg dokumentaren "Earthlings" som gjorde at jeg gråt nonstop i halvannen time.

I går satte jeg meg ned og satte opp et budsjett for tiden fremover, og kom til den konklusjonen at det blir umulig for meg å beholde hesten min.
Den må selges.
I lange tider hadde jeg gledet meg som en liten drittunge til å begynne med hest igjen - ikke minst få tilbake min herlige, fantastisk nydelige gutt, Normen.



Foto: Siv Ramsjø

BUMMER.
Dritt, æsj, fitteface.
Jeg hadde lyst til å legge meg på gulvet og hamre med nevene annenhver gang mens jeg hylte at verden er urettferdig og at jeg ville alle skulle dø.

I følge mamma har jeg fått alt jeg har pekt på hele livet, så kanskje det er derfor jeg syntes det er vanskelig å takle at jeg plutselig nå ikke har råd lenger. Jeg har utbetalt mindre i lønn nå enn det jeg fikk da jeg var arbeidsledig - selvsagt blir det et trangt budsjett. Noen ganger blir det selvsagt sånn at man tenker "Her jobber og sliter jeg, står i syv dager i uken - men til hvilken nytte? Hva er det jeg egentlig jobber for?" Og når svaret da blir "Å overleve" i stedet for "Å få råd til de tingene man har lyst til" Er det jo ikke rart man blir litt nedfor.

Jeg tenker mye om dagen, og det gjør meg ikke akkurat mindre deppa å ikke vite hva jeg har lyst til.
Vi får vel gjøre som vanlig - ta en dag av gangen og se hva det ender med.
Det handler jo om å klare seg selv, stå på egne bein og komme ut av dette livet med stoltheten i behold - men det hadde jo ikke gjort noe å ha det litt moro underveis.

Noen lyspunkter er det selvsagt, jeg har jo min fantastiske kjæreste, mine nydelige venner og familie, og i tillegg en del spennende prosjekter i forhold til modelljobbing fremover. Det hadde bare vært så fint om alt det andre kunne ordnet seg også.

Jess, det var dagens klageinnlegg. Nå er det off to work og i morgen har jeg fri.
Ha en fin dag alle sammen!

Gå på youtube, søk på "Earthlings".

TENK DEG OM.

Personlig gidder jeg ikke mer. Jeg gir opp. Drittrase. Jeg vil ikke være med på dette. Herregud så glad jeg er for å være vegiterianer. Jeg lurer på om jeg skal bli en fanatiker i tillegg.

Faen meg trist. Faen meg MØKK.

Del 2 her:

Filmen sier sånn cirka akkurat det jeg har prøvd å si siden jeg nektet å spise kjøtt fra 8-årsalder. I tillegg snakkes det om verden i seg selv og hvordan vi mennesker er mot hverandre og resten av artene.

En liten oppvekker.

Jeg må bare dele dette bildet med dere.

Det er ikke bare jeg som har helt rå paintskills, dette har min venninne Marlene laget til meg. Bakgrunnen fra bildet var hjemreise fra Barcelona. Klokken var halv ti. Jeg var ikke edru.
Jeg var invalid.



Med det samme vi er i gang kan jeg jo dele flere blinkskudd fra samme opphold.

Her er jeg altså flau på en annens vegne. Det var sånn cirka verdens største tulling, og her hadde han bestemt seg for at han var rå på å danse.
Det var feil info.



Her er vi alkoholpåvirket igjen, og planlegger å voldta Nadine til høyre.
Legg også merke til taperen bak henne, som valgte å kle av seg.
Det var bare sånt som skjedde.



Under siste kveldens show var jeg "So you think you can dance" dommer. Det inkluderte slutty-outfit. Jeg hadde selvsagt rolle som den "Onde" dommeren. Noen mente jeg tok den litt langt. LItt veldig.
Personlig var jeg stolt over at jeg overvant sceneskrekken.



Når jeg tenker meg om...

Så tror jeg vi gir oss der.

Jeg følger ikke med på noen TVprogrammer. Det er ingen dyp eller fantastisk grunn for det, det har bare blitt sånn.

Men så tenkte jeg at jeg skulle prøve, da.

Helt alvorlig, dere. Hva er det dere SER på??

Det er vilt mye dritt på TV om dagen. Jeg snakker ikke bare OM DAGEN som "Nå om dagene", jeg snakker om DAGTID.
Herregud, har dere SETT 7th heaven, eller?

Det er den serien om de forferdelig overdrevent moralske menneskene som skal redde hele verden ved å BE.



Seriøst, de sliter.

Problemet med denne serien er, at hver gang det kommer på, har du lyst til å se ferdig. Eller, kanskje ikke LYST, men det blir sånn. Litt som en bilulykke.
Ungene i serien er SLUTS, og foreldrene blander seg bort i hva ALLE driver med. Alle i byen syntes faren er skikkelig kul fordi han er prest. Jeg har aldri hørt om noen som syntes en prest er kul, det blir som accessories til kirken liksom.
Og det er maks.

Jeg har prøvd meg på andre TVserier, som f.eks.




HAHAHAHAHAH!!!!111

Jeg ORKER ikke! Det MÅ jo være kødd?

Hvis det ikke er kødd så gir jeg opp.

Hva er det dere SER på!?
Hva er deres favorittprogram?

Finnes det noe der ute, egentlig?

I dag har jeg ikke så mye mer å komme med enn info om at jeg har spisedag på søndager.

Som mange andre bloggere liker jeg å blogge om hva jeg spiser. Omverdenen MÅ da syntes det er intressant, som med alt annet på denne fantastiske plattformen.

Hittil har jeg spist følgende
5 brødskiver med sjokade (ja, han kjøpte med sjokade heldigvis)
4 egg
1 stor vegetarcalzone med ekstra ost og saus
1 kosepose
1 stor plate smash
2 pannekaker med lønnesirup

I tillegg avventer jeg nå en levering fra Dolley Dimples:
1 stor pizza margerita
4 hvitløksbrød
1 cheescake
1 oreokake

Jeg tør påstå at det er imponerende.
Fra i morgen og to uker frem i tid skal jeg nemlig ikke spise noe.
 Jeg skal på shakerdiett igjen.
Faen.

Ellers har jeg benyttet dagen til å...




Tvinge kjæresten til å leke gay.



Og le av gårsdagen, hvor blant annet JANI var sjefen.
Det ble med den ene dagen tror jeg.
Noe annet skulle tatt seg ut.

Ja, thats pretty much it.
Jo, jeg har sett to sesonger two and a half men også.
Og jeg har sett Istid 3 for tredje gang, og ler fremdeles så jeg nesten omkommer av hvor mye Buck minner meg om kjæresten. Superfunny.

Personlig syntes jeg haier er veldig ålreite dyr.

Altså, ikke til KOS. Ikke som et lubbent esel liksom. Men til å se på. Til å følge med på. Superålreite dyr. Perfekte vil jeg si. Jeg skulle ønske jeg var like hard som haien. Haien er liksom så laidback-kul. Litt som en italiensk mafiaboss eller en leder av verdens største gjengmiljø. Bare sånn.. "Hei kid. I kill you, åkei? Ntææ warrever man. You die, i laugh HAHA."

Også BÆMM BÆMM BÆMM så er vedkomne død som en fisk.

Haier. Fasinerende. Dritfine dyr.

Jeg lurer på hvor mange timer jeg egentlig har sittet og søkt etter Shark attack på YouTube? Det er ikke få.
Dessverre finnes det ikke mange bra opptak av en hai som dreper et menneske. 

Da må man ta i bruk egen fantasi. Så du... DU JA.
 Se for deg dette: Du er ute og dykker. På ganske grunt vann. Et korallrev. Vannet er krystallklart. Du er helt alene. Du svømmer utover på litt dybde. Pene, fargerike fisker. Om du ser rett fremfor deg er det endeløshet med blått vann. Mil på mil. Du koser deg. Knipser litt bilder av fiskene. Kikker på korallrevet.

Langt, langt der borte kan du skimte en skygge av noe som kommer mot deg. Hva er det?

Du har på deg dykkermaske, så breddesynet er svekket. Du kan se noe gli sakte mot deg, langt der borte. Men fremdeles vet du ikke hva.

Du begynner å gå tom for luft, så du stiger til overflaten, trekker pusten dypt, og kommer deg under vann igjen. Surrer litt rundt, ser rundt deg. Plutselig får du øye på noe. Du blunker to ganger.

Da ser du dette:



Hjertet slår. Du tenker.. Herregud, er det sant? En hai? Her?

Kommer den til meg? Kommer den til å snu? Er den bare nysgjerrig? Eller  er den... Sint?

OG SÅ!!!!!!1111





Hva tenker du DA!?

Herregud jeg har opplevd noe traumatisk IGJEN.
I dag morges - dvs klokken halv ett - våknet jeg, leste meldingene mine, og strakk meg samtidig. En av meldingene var fra samboer: "Hei jenta mi, det er ferskt brød på benken" eller noe sånt, stod det. Sendt klokken 08:50.
Jeg må bare si det, herre-gud, han trodde virkelig jeg var våken klokka ti på ni når jeg ikke begynner på jobb før klokka 16?? Haha han er bare så utrolig dum.

Men det var ikke det som plaget meg.
Jeg fisker ut to skiver fra villmarksbrødet, og er bare så utrolig glad for at jeg faktisk kan spise det. Fem dager med kun knekkebrød og grønnsaker - ENDELIG kan jeg kose meg med noe som ikke tar lenger tid å tygge enn det tar gjennom systemet. Litt ivrig, ganske glad og et kledelig glis om kjeften strekkker jeg meg ut etter sjokaden i skapet mitt.

Sjokade er favorittpålegget of all times. SATAN DET ER GODT.
Men hvor i helvete er sjokadeboksen?

IKKE I LEILIGHETEN.

Da er det bare èn løsning, tenkte jeg, og tok straks frem telefonen.
"Hvor er sjokaden min" sa jeg hardt, uten å prøve kamuflere med koselig kjærestepjatt.
"Sjokaden din?" Svarer han, LIKSOM uskyldig.
"JA SJOKADEN MIN."
"Det vet vel ikke jeg? Jeg spiser ikke sjokade en gang." Nice move gangster.
"Hah, ta ikke den. Hvor er den?"
"Øøøh, jeg så en sjokadeboks i søppelkassen til morgenen i dag. Du har vel vært i koma igjen da, og hevet den?"

Så gikk det opp for meg.
Han hadde rett. Dagen før hadde jeg spist opp sjokaden min, og hevet boksen. Så hadde jeg sagt til meg selv at jeg måtte huske å kjøpe en ny. Helvete.

"Æh NEI" sier jeg.
Superoverbesvisende tone.
"Neivel? Men det er ikke meg, altså." Sier kjæresten lattermildt.
"Det er sikkert han derre kameraten din som var her i går" sa jeg.
Jeg tror han bet på, for latteren hadde et snev av usikkerhet.
"Siden du eller han derre KAMERATEN din har HEVET sjokaden min som jeg hadde SKIKKELIG lyst på, så syntes jeg du kan kjøpe med en ny boks på vei hjem!" Foreslo jeg.
"Ja, jeg kan godt det"

HAHA jeg har gjort det igjen!
 :D :D :D

SJOKADE EVERYDAY

Ja, det var det jeg tenkte først. Men så fikk jeg litt dårlig samvittighet.

De siste tre timene har jeg ryddet og støvsuget og vasket leiligheten, og det er superfint her. Så slipper jeg å innrømme noen feil. Flaks at samboer ikke leser bloggen min, det hadde vært superflaut.

Eller, SAMBOER, herregud det er ikke DÈT da. Vi bare bor sammen MIDLERTIDIG. Noe annet skulle tatt seg ut, gett. Jeg tror han er superlei meg allerede. Jeg er DRITTlei han også. Eller ikke. Men whatever, ikke samboer, men kjærester med midlertidig boløsning i fellesskap. Jeg kunne jo aldri vært samboer med en som bare hev sjokaden min uten videre.



Nei, det skulle tatt seg ut.